Jeg var en aktiv 16 åring som trente mye og konkurrerte i langrenn. Hverdagen bestod av skolearbeid, kvelds jobb, kjæresten/venner og trening. Jeg hadde trent på mandag & tirsdag og jobbet på onsdag etter skolen. Det var torsdag 21 Mai 1981 og etter skole dagen var jeg en kvikk tur i Sandvika med faren min. I fire tiden møtte jeg kjæresten for å spille litt basketball og vi hadde planer om å være sammen på kvelden men etter en kort stund på basketball banen følte jeg meg veldig sliten og slapp og bestemte meg for å dra hjem for å hvile litt.

På fredag morgen følte jeg meg ikke noe bedre, var veldig slapp, hadde sterk hode pine og høy feber, så jeg ble hjemme fra skolen. Mamma holdt seg hjemme fra jobb og var bekymret for hvor slapp jeg var. Rundt tolv tiden ringte hun legevakten og på den tiden hadde legene hjemme besøk og legen kom ett par timer senere. Han funderte om det var mulig at jeg hadde hjernehinnebetennelse/meningitt, jeg hadde som sagt feber, vondt i hodet men ingen andre symptomer på ettermiddag. Han ga mamma beskjed om å ringe om situasjonen forverret seg. Mamma og pappa var bedt på fest den kvelden og jeg kan takke mine foreldre at de ikke gikk for at jeg er her i dag. Pappa var borte noen timer og kom hjem ettersom på dette punktet var de veldig bekymret for meg. Rundt seks tiden på kvelden var jeg i omtåket bevissthet/medtatt allmentilstand og begynte å krangle med mamma om mine studier og informerte henne jeg ikke behøvde ta eksamen som skulle finne sted to uker senere (dette er noe jeg har blitt fortalt senere ettersom jeg har små korte minner fra den kvelden) Jeg begynte å føle meg kvalm og fikk blødning i huden med små utslett av røde prikker over hele kroppen og nakken min ble helt stiv. Mamma ringte til legevakten og ambulansen kom ett par timer senere. Det siste jeg husker er når jeg lå på båren og ble bært ut av huset. Det var en litt mer voksen og en ung kjekk ambulanse sjåfør husker jeg, mens de bar meg opp trappene fra huset til ambulansen ble jeg veldig kvalm og kastet opp over den litt mere voksne sjåføren , han var ikke særlig fornøyd med meg og kommenterte sint hvorfor sa du ikke ifra at du skulle kaste opp. Dette er det siste jeg husker.

Jeg var innlagt på Bærum sykehus og var uten bevissthet i to dager. Pappa fortalte meg senere at legen hadde kommentert med at de trodde enn stund at jeg ikke skulle greie meg. Jeg er takknemlig og glad det gikk bra selvfølgelig, det tok en stund før jeg forstod hvor alvorlig det hadde vært. Jeg var innlagt fredag 22 Mai og kom hjem fra sykehuset Mandag 1 Juni (10 dager) . Jeg vet ikke sikkert men antar siden jeg var veltrent at dette kanskje hjalp, tre uker senere var jeg på språkreise til England med min best venninne.

Jeg vil også kommentere at 2 år senere når jeg var russ fikk jeg symptomer som minnet om hvordan jeg hadde følt meg før jeg fikk hjernehinnebetennelsen og ble veldig bekymret. (hodepine, feber, slapp, ikke noen flere symptomer) Jeg tok kontakt med akutten og ettersom jeg hadde hatt hjernehinnebetennelse tok de mine bekymringer alvorlig. De tok en benmargsprøver og jeg ble innlagt på Bærum sykehus i en natt men heldigvis var resultatet negativ og jeg hadde en vanlig forkjølelse. Men helse vesenet tok dette alvorlig.

Tove-Lise Acker